Kullmiler.

På mange steder i Ulvåsmarka kan vi se tufter etter kolmiler, eller kullmiler. En del er svært tydelige, andre må det et mer erfarent øye til for å registrere at her har det vært en kullmile, - her har det foregått kullbrenning.

Følgende informasjon er hentet fra Wikipedia, den frie encyklopedi:

Ei kolmile, el. kullmile, er et anlegg for fremstilling av trekull. Hensikten med å omgjøre ved til trekull, er at man fjerne det meste av vanninnholdet i veden for å oppnå høyere temperatur ved videre forbrenning. Produksjonen av trekull har foregått i flere tusen år, og har sammenheng med utvinning og bearbeiding av metaller (særlig jern). I begynnelsen ble kullene produsert i ca. 1m dype groper i bakken, og med en diameter på inntil 1,5m, såkalte kullgroper, som det finnes mange rester av, de fleste fra folkevandringstiden.

Den tradisjonelle kullmilen ble introdusert tidlig i middelalderen, og perinsippet med "reismilen" kom fra Tyskland til Skandinavia på 1500-tallet, og var dominerende helt til slutten av 1800-tallet. Restene etter gamle kullmiler sees ennå som nærmest vegetasjonsfrie områder i skogen (kølabonn), med en diameter på fra 8 til 20 meter, med askerester i marken, og med en jordvoll rundt. I tilknytning til mila var det ofte bygget en koie til vaktmannskapet (kullbrennerkoie).
Både bar- og løvtrevirke er egnet til produksjon av trekull. Veden bør være så tørr som mulig før produksjonen starter. 

Reismilen.

Marken der milen skal bygges reises. Byggingen starter med at det blir reist en stokk i midten av milen ("kongen"). Denne stokken blir gjerne slått ned o marken, og stives av, slik at den står støtt. På siden av stokken blir det laget en sjakt vertikalt, som skal fungere for opptenning av milen og som midlertidig avtrekk. Fra denne stokken legges runde trestranger radialt ut, nesten til kanten av milen. Over disse strangene legges kløvet ved horisontalt, slik at dey blir et luftrom under milen. Veden i grunnskonstruksjonen trenger ikke å være tørr.

Deretter starter stablingen av veden i selve milen. Veden reises på høykant med en liten helning inn mot "kongen". Nederst og nætmrst "kongen" stables ekstra tørr granved, gjerne også med innslag av tyrived. Årsaken er at denne delen av milen skal fungere som brennkammer. Videre utover reises veden, hele tiden med helling mot midten av milen. Lengden på vedkubbene kan være fra ca. 1m til ca. 2m, avhengig av størrelsen på milen. Den groveste veden legges midtveis mellom senter og kanten. Hellingen på milen er størst nærmest kanten, og ytterst er hellingen ca. 60^o. Ytterst jevnes milen til med større og mindre vedkubber, slik at overflaten blir mest mulig jevn. Deretter dekkes milen med et lag granbar og gjerne lett torv, som skal fungere som en slags isolering, Til slutt dekkes til med et lag leirholdig jord. Dekklaget over milen skal i alt være ca. 20cm. Ved bakken lages noen få kanaler inn til luftrommet under milen. Disse kanalene skal sørge for oksygentilførsel til forbrenningen.

Milebrenningen startes ved at det lages et bål på toppen av milen. Den brennende veden stappes ned til bunnen av den vertikale kanalen, og antenner milen.

Milen antennes i bunnen. En del av virket brenner, og varmen omdanner etter hvert resten til trekull. Store miler (som f.eks. ble brukt til fremstilling av trekull til jernverk), må passes i flere uker før kullet er ferdig, og oksygentilførselen må justeres hele tiden, så ilden blir holdt ved like, men at forbrenningen heller ikke blir for kraftig, slik at hele milen blir omgjort til aske. Forbreningen justeres ved regulering av oksygentilgangen i luftekanalene. Ideelt sett skal den produserende massen holde en temperatur på ca. 250 - 300 grader cesius, mens den blir tilført kosygen. Etter en viss tid, som er avhengig av størrelsen på milen, blir kanalene tettet. Etter at kanalene er tettet vil temperatueren fremdeles øke (inntil max. 700^o). Deretter vil milen kjøles ned og trekullene kan henstes ut. Det ferdige trekull skal etter riktig behandling inneholde fra 82% til 95% karbon (C).

Særlig på 1600- og 1700-tallet, og fram til ca.1860 var det mange slike store og små kullmiler i landet, som vesentlig produserte kull til jernverkene, som brukte trekull til fyring i masovnene. Behovet for trekull ble sterkt redusert etter 1850-tallet, da mange jernverk gikk over til en my teknologi, men det ble produsert trekull i reismiler helt fram til ca. 1940-tallet.

Nyere utgaver.

Nyere utgaver av kullmiler baserer seg på ferdig konstruerte beholdere av stål, der stålbeholderen erstatter den leirholdige jorden som dekke dekke over milen. Røyk- og luftekanaler av stål erstatter de håndgjorte kanalene i leirmassen. Trekull som produseres på denne måten, blir vesentlig benyttet til utegriller.

Restprodukter.

Ved forkulling av 100 kg ved i en lukket beholder, kan man fremskaffe (avhengig av vedtypen):

 * ca. 25 kg trekull
 * ca. 0,75 kg metanol
 * ca. 1 kg eddiksyre
 * ca. 4 kg tjære
 * ca. 46 kg vann (vesentlig som vanndamp)
 * ca. 23 kg gass, herav ca.
         * Nitrogen  -    N₂ - 50,9%
         * Kullos   -     CO - 27,0%
         * Hydrogen -   H₂ - 14,0%
         * Kulldioksid - CO₂ - 4,5%
         * Metan   -      CH₄ - 3,0%
         * Oksygen   -    O₂ - 0,6%.