Torvstrømyra.

På myra kan vi tydelig se at det har vært gravd mye, - det er mange "torvtak". Før i tida var det vanlig at bøndene "tok torv" som de laget strø av til bruk i fjøset.

Å "ta torv" ble betraktet som ei lita onn, mellom våronna og slåttonna. Til torvtaking, eller torvstikking som det også ble sagt, ble det brukt en spesiell spade; flat, avrundet og godt kvesset. Det øverste moselaget måtte fjernes; det var den mørkebrune, faste torva under som kunne brukes. Torva ble så spadd ut som firkantforma prismer (ca.30x30x10cm). Så ble torvstykkene hesjet. I vanlige høyhesjer er det en og en tråd, men for å få torvstykkene til å henge, måtte det være to og to tråder.

Utpå høsten var torva tørr, og da måtte den i hus, og på de fleste torvmyrene var det satt opp eget torvhus, - som regel ei fjølbu med god gjennomlufting.

På vinterføre ble så torva kjørt til gårds og knust. De fleste gårdene hadde en spesiell torvknuser, dvs. ei stor kvern med en pigget trommel.

Nå var strøet ferdig til bruk - i fjøset bak kyrne. Dette ble det jo også utmerket gjødsel av.

På Torvstrømyra kan vi fremdeles finne rester både etter hesjer og torvhuset. Det var Thams-Nervika som tok torv her.
Torvstrømyra bærer altså sitt navn med rette.