Østhusveien.

Før Hovsbakkenen ble bygd ut og det kome vei opp til Ulvåsen, gikk det kjerreveier innover marka. En av disse var Østhusveien  -  en vei generasjoner av østhusfolk og ørbøgg har vandret. Var du fra Nerviksøra vandret du opp Perbakkene.

Fra Hovsøra gikk du på nordsida av skolen og opp Hovsbakkene. Veien fra Rømmesgårdene gikk lands sydsida av Jenseneiendommen og møtte veien fra Hov et stykke oppe i bakkene.

Ved veien lå Hovsbakken gård, Rønninge, Joplassen og møtte veien fra fra Perbakkene like nedenfor Lysthusflata.Vil du vandre Østhusveien kan du dtarte ved Lysthusflata, og da har du to muligheter, der den ene går over myra og opp "Dryglia"  -  "Draulia". Den mest spennende går i dag som en sti litt til venstre over flata, og der kan du se grunnmuren til "Lysrhuset". Litt lengre borte er det et nakent berg, og er du litt heldig kan du med egne øyne kunne se  merker etter hovene til Olav den Helliges hest. Til og med han har altså ridd Østhusveien!

Går vi rett fra og opp mot Draulia kan vi se spor etter ei grind, og litt lenger oppe møtes de to veiene. Utmarka ble tidligere brukt til beite, og eiendommene var ofte gjerdet inn. På veiene var det derfor her og grinder. Ei slik ei var det oppe i svingen i Draulia, og det var viktig å ha igjen grinda når vi var ute på tur.

Øverst oppe i Draulia flater landskapet ut, og du kommer til Torv-strømyra. Her har Østhusveien bestandig vært fuktig, men nå er det blitt riktig ille etter grøfting på nabomyra. Derfor er den merka stien i dag lagt om litt for å unngå det våteste området.

Der Østhusveien og Lysløypa går sammen, er det ei myr på høyre side. Hva den heter vet vi ikke, men en av våre lokale forfattere skrev for mange å siden om "Orreleiken på Østhusmyra" - og det var den myra med de to små pyttene. Østhus har ikke eiendomsrett og myra ligger for langt unna gården til at dette er det riktige navnet, - men den har i allr fall vært ei orremyr.

Lenger inne og på venstre side, treffer vi på ei skikkelig "blautmyr"  -  en myrsjø som er i ferd med å gro igjen. Her heter det det "Sommer-hullet"  -  "Sommerhøle"  -  og kanskje skjuler både myrsjøen og navnet en tragedie.  (Se egen artikkel.)

Når du går langs veien, vil du her og der legge merke til at den går i ei grop. Det tyder på at veien er veldig gammel, og at trafikken tidligere har vært stor, skjønner vi av artikkelen om Østhusen.

Ved enden av veien finner vi Østhusgrinda, og sikten åpner seg ut over jordene og landskapet videre mot nordøst.